Nå som det er gått to måneder siden den lille utflukten over til haggis og sekkepipens hjemland er inntrykkene (og maten) nesten fordøyd nok til å kunne skrive noe om dem. 
Samtidig blir det en interessant test av hukommelsen å gjennomgå ting som er så fjernt i hukommelsen. Etter de siste ukers utskeielser er alt over en uke gammelt fjernt, samtidig er alt under 2 dager hardt for korttidshukommelsen å koble til noe som helst. Godt da at kameraet var med på turen, så jeg i hvert fall kan hente fram noen assosiasjoner på veien.
Uansett,vi tok oss til Aberdeen. Plan: plukke opp leiebil, og kjøre due south og sirkle opp mot nordvest og så tilbake til Aberdeen 6 dager seinere. Resultat: Leiebil plukket opp, et par meter på feil side av veien, følge et tilfeldig skilt for å komme seg ut av byen. Det tilfeldige skiltet viste vei mot Banff (et naturlig valg siden det var et så fint bynavn). En god stund seinere fant vi endelig et veikart, noe som gjorde at den eneste lille planen ble endret til due north og ta sirkelen andre veien. Hvordan kunne vi vite at Banff var i nordlig retning?
Første fotostopp ble i en liten kystby, Cullen. Der vi endte opp med å tusle litt rundt, virket hele bygden mennesketom. Jeg tror vi så en lokal skotte der. Vel hjemme igjen dukket det opp en liten artikkel i dagbladet http://www.dagbladet.no/2010/ 10/24/tema/reise/reise_og_mat/skottland/13958628/ hvor det ble fortalt litt om Cullen. Hadde vi hatt noe som helst peiling på hva som fantes rundt i dette landet hadde vi kanskje tatt oss tid til å lete litt rundt etter den berømte Cullensuppen, og kanskje tatt oss en is i The ice cream shop. Men forarbeid er fortsatt arbeid, så det ble med noen bilder og en liten spasertur før vi kjørte videre.
Vi endte til slutt opp i Inverness hvor vi sjekket inn på et hostell før vi fant oss en pub eller to for noen lokale brygg. Det ble et par timer i Inverness om morgenen, blant annet tok vi en titt på Inverness castle. Fra Inverness tok vi A82 langs Loch Ness. Vi speidet ivrig etter monstre, men tyske bobilturister var det skumleste vi opplevde langs ruten. Skummelt nok vil kanskje noen si. Vi tok et stopp langs lochen, ved Urquhart Castle, for å absorbere litt mer skotsk historie. Vi lærte både hvordan man uttaler Urquhart på gælisk, og at det i noen tilfeller er ganske meningsløst å bygge et slott. I hvert fall hvis det er meningen at det skal beskytte mot inntrengere. 
I noen tilfeller tror jeg skottene bare bygde slott for byggingens skyld, og dette var definitivt et slikt bygg. Det er plassert på en liten slette nede ved vannskorpen. Så de hadde vann på ene siden, og høyere grunn på andre siden. Angripende styrker kunne derfor alltid angripe ovenfra, noe som generelt er en stor fordel under en beleiring. Kanskje ikke så rart da at dette slottet skiftet eier mange ganger opp gjennom historien, for så å bli sprengt av sine egne eiere på slutten av 1600-tallet. Angivelig for å hindre de daværende angripende styrker i å kunne bruke slottet som en festning i framtiden, men jeg tror de bare kom til et punkt hvor de sa ”oh, what’s the point?” og gav opp hele opplegget.
Vi kjørte etter hvert videre vestover i retning Isle of Skye, men med et par stopp underveis. Blant annet måtte vi prøve å få et skikkelig bilde av en Highland Coo underveis. Og vi stoppet for en liten skogstur et sted på veien også, akkurat hvor husker jeg ikke nå, men det var nå en fin liten tur i en typisk britisk skog i høstfarger. 
Vi lurket litt rundt på parkeringsplassen ved Eilean Donan Castle før vi krysset broen til Isle of Skye:
På Skye kjørte vi først til Talisker distilleri for å se om det fantes noen mulighet til å overnatte i nærheten av det, og så dra på omvisning der om morgenen. Talisker skulle vise seg å ligge så avsides at det knapt var noe bebyggelse rundt, så vi bestemte oss kjapt for å finne et litt mer spennende område å overnatte. Det kunne blitt litt kjedelig å tilbringe en dag rundt i det området. Vi kjørte da videre til vi bestemte oss for å finne en B&B i en av bygdene lenger nord på øyen. Så vi svingte inn på første B&B-skilt i Portree, fikk oss et rom, og tuslet til puben. Der ble det flere lokale øl, og live fele- og trekkspillmusikk utover kvelden.
Etter en god full skotsk frokost kjørte vi nordover for å ta en loop rundt på hele øyen før vi skulle ta fergen fra Armadale til Mallaig, og fortsette sørover.
Skye var flott. Masse fin natur, gøye småveier, bratte klipper, merkelig formete fjell, masse havørn, absurd avsidessliggende telefonbokser, Dunvegan Castle, dagligvarebutikker så anonyme at man omtrent stod inni dem og spurte om veien.
Turen gikk videre til ”fastlandet” samme dagen. Slik så himmelen ut fra fergen:
Vi endte opp i Oban, hvor det ble obligatorisk pubtur om kvelden, distilleritur om morgenen, ellers litt sightseeing rundt i byen, fish & chips, før vi sa oss ferdig med vestkysten om ettermiddagen.
Etter hvert endte vi opp i Pitlochry. Middag og pub ble det selvsagt om kvelden. Vi started på McKays hvor vi havnet i snakk med en skotte. Etter å ha snakket en del om laksetrappen i byen, (for at laksen skal kunne komme seg forbi demningen), uttalte han noe slikt som:
- but you’re probably biologists or something.
Noen ganger lurer jeg på om det er noen skjulte krefter hos biologer som gjør at man finner hverandre i slike situasjoner. Han var nemlig utdannet biolog selv. Det var selvsagt ganske morsomt, til han fortalte om sin egen jobbsituasjon. Når han så spurte hva vi bedrev, og vi svarte som sant var at vi for tiden ikke gjorde noe som helst (bortsett fra å ta en ferie), ble ølen ekstra god. Han tipset oss til slutt om Moulin Inn, hvor de solgte øl fra eget mikrobryggeri. Så mens han stod igjen og filosoferte over egen framtid, tok vi turen dit for å glemme vår.
Vi fikk sjekket ut laksetrappen. Der fikk vi også muligheten til å ta noen bilder av en hegre som hadde funnet seg en plass på et av trappetrinnene, selv om jeg tror laks er en anelse for store fisker for hegrene. Det ble også noen gode muligheter for å få noen bilder av høstfargene i Skottland (vist et par andre steder i innlegget).
I Pitlochry ble det også besøk til Skottlands minste distilleri, Edradour. Ikke ofte man møter en dame på noen og sytti som sier følgende om en halvflaske whiske:
- This wee bottle is nice for a nightcap.
Smaksprøvene betydde at det måtte bli litt mer sightseeing i byen før vi kunne kjøre noe sted.
Resten av turen finnes det ingen bilder fra. Vi overnattet i Dundee på veien tilbake til Aberdeen. Det var gjerne ikke den mest fotogene byen i verden. Jeg tror for eksempel det hadde vært lite nødvendig med fargefilm i kameraet her. Pub fant vi uansett, både til kvelds og frokost denne gangen.
Vi hadde avtalt leveringstid for leiebilen i Aberdeen sentrum et sted, så vi var flink til å beregne mye tid (15 minutter burde vel holde som letetid i Aberdeen sentrum). Så vi turet inn, full av optimisme, i Aberdeen med en gateadresse og et skottlandskart uten bykart i seg. 45 minutter seinere, etter å ha blitt sendt litt fram og tilbake av folk som halvveis hadde en vag idé om hvor i lende vi skulle kjøre, stoppet vi på en bensinstasjon og spurte om veien nok en gang.
-I don’t know, I’m not from Aberdeen. I can get the manager though.
Ut kom en enarmet mann:
-Rrriiit, hou ken ai help jous?
-Kæn ju shåw øss de vei tu dis striit?
Det viste seg å være en veldig god veibeskrivelse. Selv om vi kun fikk med oss sånn ca. halvparten hver. Han hadde en noe brei Aberdeen-dialekt. Heldigvis fikk vi med oss hver vår halvpart, så der en av oss datt ut tok den andre over. Bilen ble levert halvannen time etter avtalt, men ingen sa noe om det. Et par timer seinere var jeg på vei til flyplassen igjen, mens Audun tok seg et par dager ekstra, og fløy fra Edinburgh.
I det hele ble det en fyselig tur som gav mersmak.
